Gruvedriften: Moderne slavearbeid i det 21. århundret
Når vi bruker moderne teknologi – tar opp smarttelefonen, starter elbilen, eller spør ChatGPT om en tjeneste – er metallene som gjør dette mulig en faktor vi ikke tenker på. Forsyningskjeden er belemret med alvorlige brudd på menneskerettigheter. Under overflaten av det «grønne skiftet» og den digitale revolusjonen ligger det et globalt system for kynisk utvinning av natur ressurser. I prosessen er det også dokumentert grove brudd på menneskerettigheter. Gruvedrift er hoved driver for moderne slaveri, en realitet som involverer alle forbrukere i den globale kjeden. Også oss!
I regioner som øst i Den demokratiske republikken Kongo (DRK), foregår utvinningen av mineraler som columbitt-tantal (coltan), kobolt og gull under forhold som menneskerettighetsorganisasjoner og FN har dokumentert som systematisk tvangsarbeid. Rapporter indikerer at barn, noen så unge som syv år, er involvert i tungt og farlig arbeid. Med håndkraft, og ofte i kun sjorts og t-skjorter, må de grave tunneler som regelmessig raser sammen og folk begraves levende. Voksne arbeider ofte lange skift for minimal kompensasjon, ofte bare én eller to dollar om dagen, eller de blir tidvis ikke betalt i det hele tatt. Væpnede grupper kontrollerer gruveområdene og bruker tvangsarbeid, seksualisert vold og barnearbeid som kontrollmiddel. Organisasjonen Walk Free anslår i sin Global Slavery Index at det på en vilkårlig dag lever over 400 000 mennesker i moderne slaveri i Kongo totalt, og uformell gruvedrift trekkes frem som en av de mest risikofylte sektorene. Kobolten som utvinnes her, havner i batteriene som brukes av store teknologi selskaper, inkludert Nvidia, Apple, Dell, HP, Lenovo og IBM. Mange elbiler forbruker store mengder Kobolt i batteriene.
Dette mønsteret med grov utnyttelse av folk er ikke begrenset til Afrika. I Bolivia blir urbefolkning tvunget til å arbeide i sølv- og tinngruver under svært bekymringsfulle forhold. I land som Indonesia og Filippinene er det funnet barnearbeid i gull gruver hvor arbeidere utsettes for giftig kvikksølv. I Ghana blir lokalbefolkningen utsatt for tvangsarbeid eller voldelig tvangsflytting på grunn av ulovlig gruvedrift drevet av utenlandske aktører. Fellesnevneren på disse stedene er svak statsstyring, korrupsjon, lange og lite transparente forsyningskjeder brukt av internasjonale innkjøpere. Det er vanskelig for oss som sluttforbrukerne å sette oss inn i problemstillingen, og begynne å sette krav til de store teknologi selskapene. Det må vi imidlertid begynne å gjøre, samt se på vårt eget forbruk av elektronikk og data.
Omfanget av dette globale problemet er stort. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og Walk Free beregner i sine nyeste rapporter, at hele 50 millioner mennesker globalt lever i moderne slaveri. Av disse er 27,6 millioner fanget i rent tvangsarbeid. Sektorer som industri, landbruk og bygg og anlegg står for stor prosentandel av tvangsarbeid globalt, men gruvedrift og steinbrudd beskrives som en av de mest brutale og fysisk ødeleggende sektorene. Ifølge ILO er over 1,3 millioner barn fanget i kommersiell tvangsarbeid, og mange disse finnes i uregulerte gruver, hvor de utsettes for livsfarlige arbeidsforhold, giftige kjemikalier. Menneskerettighetsorganisasjoner karakteriserer dette som ren slavedrift
Dere har kanskje hørt begreper som «konfliktmineraler» eller «blodmineraler». Kjerneproblemet er tvangsarbeid og grov utnyttelse av lokalbefolkningen. Det vil eskalere fordi det er ekstremt lønnsomt, og fordi vi som sluttbrukere stadig konsumerer mer. Når en gruvearbeider i Kongo mottar en minimal dagslønn samtidig som den globale prisen for kobolt har økt massivt, skapes det enorme verdier fra alvorlige menneskelige lidelser. Påstander fra batteriprodusenter om at de «arbeider for å bedre forholdene», mangler dokumentasjon. Vi må spørre om dokumentasjon på arbeidsforhold og at disse folkene får en anstendig lønn de kan leve av.
Norge, til tross for sitt engasjement for etiske standarder, er også involvert. Vi importerer essensielle batterikomponenter som kobolt, litium og nikkel for å understøtte det nasjonale «grønne skiftet». Selv om vi i Norge posisjonerer oss som en leder innen etiske pensjonsfond, kjøper vi mineraler fra de samme forsyningskjedene. Når store batteriprosjekter som Freyr Battery og Morrow Batteries bygges opp med betydelig statlig investering, fremsnakkes bærekraft og det grønne skifte. Det fokuseres for lite på råvarenes opprinnelse, miljøeffekten av gruvedrift og den menneskelige kostnaden. Nå har Morrow Batteries gått konkurs, så proplemet er blitt mindre.
Effektive løsninger finnes, men de krever en politisk vilje som hittil har vært fraværende:
- Påbudt åpenhet: Full og verifiserbar sporbarhet gjennom hele forsyningskjeden, fra gruveområdet til det ferdige forbrukerproduktet.
- Effektiv håndtering av menneskerettigheter: Streng håndheving av lovpålagte menneskerettigheter i alle mineralimporterende land, for å sikre at forpliktelser omsettes til meningsfull handling.
- Etiske innkjøpspriser: Implementering av prismekanismer som betydelig øker kostnaden for etisk utvunne mineraler, og dermed reduserer konkurransefortrinnet til virksomheter som baserer seg på tvangsarbeid.
- Internasjonal ansvarliggjøring: Etablering av mekanismer for internasjonal rettsforfølgelse av selskaper og enkeltpersoner som bevisst kjøper varer produsert gjennom tvangsarbeid.
Hvis vi fortsetter å akseptere et system der lidelsen til et barn i en gruve er prisen for et billigere produkt, godtar vi denne grusomme behandlingen av mennesker. Fremtidige generasjoner kan komme til å dømme våre passive forbruksvaner mer kritisk enn vi dømmer oss selv i dag.
Tiden for konkret handling er nå. Vi må slutte med fint prat, forlange at verdikjeden med grov utnyttelse av folk blir gjennomgått, og anerkjenne at ofrene for tvangsarbeid i gruveindustrien er en realitet. En virkelighet vi alle er knyttet til via vårt uendelige forbruk av elektronikk og data.