I 2030 skal vi som privatpersoner, bedrifter, land, verdensdel og klode vise at vi har jobbet aktivt med FNs 17 bærekrafts mål. Som tidligere teknologioptimist var jeg overbevist om at digitalisering var en viktig vei inn i en grønnere fremtid. At det grønne skiftet ikke kunne kommer for nok.
Så feil kan man ta.
Vi i en tid hvor klima og bærekraft igjen får større fokus, det er ikke mange år til 2030. Folk forstår at vi ikke kan fortsette å forbruke av kloden slik vi gjør i dag. Det gjelder dessverre ikke teknologibransjen. Vi ser et problem, men løser det med å skape et nytt problem. Det grønne skiftet er et godt eksempel. I vår iver etter å bytte ut fossilt brennstoff med fornybar teknologi, har vi oversett brutale fakta: Det grønne skiftet hviler på et fundament av knuste fjell, ødelagt regnskog, forgiftede elver og millioner av menneskeskjebner.
Hvert eneste år graver vi ut enorme mengder mineraler og metaller. Omfanget er vanskelig å fatte. Vi snakker om ubotelige skader og tar årlig ut masse som snart tilsvarer vekten og volumet av Mount Everest. Disse hullene i jordskorpen er ikke bare estetiske arr – De er en katastrofe for miljøet og menneskene som bor der.
Gruvedrift som ødelegger kloden
Når vi sprenger oss ned i dypet for å hente ut litium, kobolt, nikkel og kobber, utløser vi en kjedereaksjon av ødeleggelse. Mineralutvinning krever enorme mengder vann, ofte i områder som allerede lider av tørke.
- Forgiftning: Kjemikalier brukt i utvinningsprosessen lekker ut i grunnvannet.
- Økosystemer som kollapser: Hele fjellkjeder og skoger fjernes for å gi plass til dagbrudd.
- Evighetsperspektivet: Et hull i jordskorpen gror aldri igjen. Vi etterlater oss et landskap som er permanent endret, der biologisk mangfold blir ofret på alteret for teknologisk vekst.
Menneskelige omkostninger
Det er sjelden de som nyter godt av mineralene som må leve med konsekvensene. Det er urfolk og lokalbefolkning i det globale sør – og i økende grad i nord – som ser livsgrunnlaget sitt forsvinne.
I Kongo graver barn etter kobolt til våre smarttelefoner. I Sør-Amerika tømmes salt sletter for vann for å produsere elbilbatterier. Vi eksporterer miljøbelastningen til sårbare områder, mens vi i klapper oss selv på skulderen for å kjøpe «fornybare og utslippsfrie» produkter.
Repparfjorden: Et nasjonalt svik
Vi trenger ikke se langt for å finne eksempler på denne rovdriften. Repparfjorden i Finnmark står som et grelt eksempel på norsk dobbeltmoral. Her har myndighetene gitt tillatelse til Nussir, de kan dumpe millioner av tonn med gruveavfall rett ut i en nasjonal laksefjord. Det vil drepe en produktiv fjord på samme måte som vi gjør med Førdefjorden.
Alt for at vi hyller det grønne skiftet.
En bok alle bør lese:
Lignende kopper gruver presser seg nå frem en rekke plasser og generere store fjell av giftig avfall som ødelegger regnskog, dyreliv, elver og jordsmonn.
4 områder som presser på for Kopper er:
Datasentre, AI datasentre, Vindmøller og Elbiler
Veien videre
Vi kan ikke fortsette å grave oss ut av en miljøkrise. Hvis vi fortsetter å forbruke mineraler i dagens tempo, vil vi etterlate en planet som er perforert og utpint.
Den grønne omstillingen må handle om mer enn å bytte energikilde; den må handle om å redusere det totale ressursuttaket.
Vi må gå fra en lineær «grav-og-kast»-økonomi til en reell sirkulær økonomi der vi gjenbruker de metallene vi allerede har hentet ut. Hvis ikke, vil historien om vår generasjon være fortellingen om hvordan vi drepte planeten, for å redde den. Med ett Mount Everest-stort hull av gangen